Den første var Biribo, en engelsk fullblods som var min venn i mange år før jeg traff min mann. Når vi flyttet til Oppdal var han selvfølgelig med. Jeg hadde ham fra 1986 til 2002. Da brakk han lårhalsen og det opplevdes dramatisk, for han var så frisk helt til siste slutt.
Det var vel hesten i mitt liv. Han var en turbulent unghest, men øvelsesterk med det lille ekstra i seg. Han kunne den tiden være himmel eller helvete å ri. En gang var det like før jeg ga ham bort i ren frustrasjon over at ting ikke stemte. Så løste det seg, og jeg hadde verdens enkleste hest å ri. Ville jeg ri bytter og piruetter, piaff eller passage bortover veien var det bare å tenke det! Noen bane eller fast plass slike øvelser skulle gjøres trengtes ikke. Det gikk like bra på tur. Når jeg nå i ettertid har sett filmen Avatar og hvordan de "koblet" seg sammen med "hesten", ja da ser jeg at sånn var det å ri ham. Total samhørighet.  Alt var lett. En sånn som ham treffer man kun en gang i livet.

Deretter kom Madame Curie i 2003, en varmblodstraver som jeg red opp til å balansere seg godt inn, og etterhvert gå gode øvelser i galopp, trav og skritt. Hun gikk bytter, versader, fordels og bakdelsvendinger, gode økninger, travers og til slutt også en herlig piaff. Dessverre slo hun opp en gammel skade i bakre kne, og jeg har ennå ikke kommet over tapet av henne. Det var også en brå og uventet bortgang, føltes virkelig som at bakken ble revet bort under meg februar i 2010. Hun lærte meg om tålmodighet, og hva man kan oppnå ved jevn trening og å ikke gi opp.  
 
Som selskap til henne i 2003 overtok vi av rideklubben her en gammel dame ved navn Ketla. Snillere ponni til våre barn kunne vi ikke hatt! Hun var helt fantastisk. Alderen hennes er jeg ikke helt sikker på, men det er mulig hun var 34 år gammel påsken 2005 når hun forlot oss.

Neste hest som forlot oss ble bare 10 uker gammel og var Madame sin datter Little Emily. Hun hadde jeg våket over og holdt liv i etter alle kunstens regler de to første ukene, for hun kom fem uker for tidlig. Telefonene til veterinærhøyskolen var mange og hyppige. Dyrlegene her i Oppdal var ofte innom og satte ulike medisiner etter veterinærhøyskolens anvisninger. Jeg hadde de ti ukene ikke noe ro på meg for jeg følte noe mer var galt. Hva kunne jeg ikke sette fingeren på, men det var hjertet som ikke var utviklet regnet dyrlegen her i Oppdal med. Hun var liten, men satte store spor etter seg sommeren 2006.
 
Vi har solgt en hest, Amalienborgs Sunniva, hun var Fanta sin datter. Det var en ordentlig røverhest når hun kom hit! Hun ble kjempefin, og var alltid blid og ble så enkel å håndtere. Dessverre var to av barna her så allergiske av hennes pels at det ble vanskelig å beholde henne. Hun ble solgt til en familie i Nord Trøndelag og der har hun det riktig bra. Jeg tenker mye på henne. Hun kom ofte og bare sto sammen med meg ute, som for å si at hun var der for meg, helt stille med kloke øyne.

Sunniva sin mor Fanta var en herlig dame født i Kristiansand dyrepark og var Nordlandshest. Henne står det mer om under våre hester også. Hun ble trettito og ett halvt år. Fanta var Morten sin hest, og han likte best å kjøre. Det tror jeg Fanta også likte best. Hun var riktig så glad for Helga sine rusleturer også. De hadde en spesiel kontakt.😉 

Vi er heldige som har fått bli kjent med disse hestene. Alt som lever er oss bare til låns, enten vi selger eller de forlater oss på annen måte. Sett pris dagene du har dem rundt deg🙂