«Sov godt, lillebror. Sov godt».
Du ligger der helt stille mens jeg ser på deg. Brystet ditt hever seg sakte opp og ned. De store blå
øynene dine er lukket nå, selv livlige barn som deg trenger å sove. Jeg ser ned på den lille porselenshvite hånden din, og legger min over den. Kinnene dine er lett røde, gir meg et hint om at du ikke er en liten vakker
dukke som ligger og sover. De små føttene dine flytter forsiktig på seg, imens du drømmer. Jeg stryker deg varsomt over det lille blonde håret du har og legger forsiktig dynen mer rundt deg. «Sov godt, lillebror. Sov godt».
Jeg åpner døren forsiktig opp og ser deg sitte midt på det store blå teppet i pyjamasen mormor ga deg til tre-årsdagen. Du har veltet alle de små lekekassene dine, og sitter midt oppi et hav av plysjdyr og legoklosser.
Jeg smiler til deg og du smiler tilbake slik at begge smilehullene dine vises. Jeg løfter deg opp, og sier til deg: «På tide å sove lillegutt». «Men det ej jo ikke sent!», forteller du meg. Jeg ler, vet at vi aldri
kommer til å bli enige på det punktet. Sengen din er redd opp, og jeg legger deg forsiktig ned i den, pakker den hvite, myke dynen beskyttende rundt deg. «Men jeg ej jo ikke tjøtt», sier du mens du gjesper høyt. Jeg stryker
deg forsiktig over de blonde krøllene dine, og kysser deg i pannen. «Sov godt, lillebror. Sov godt».
Du sitter på gulvet i SpiderMan-pyjamasen din og skriver nøye på et ark, noe du har gjort hele den siste uken.
Sekken din har du på ryggen. Den lyser oransje, og refleksene blinker lys mot veggene hver gang du flytter på deg. Krøllene dine henger foran øynene dine mens du skriver, men du ville ikke klippe deg. Mente at jenter elsket krøller,
spesielt dine blonde krøller. Du blir ferdig med den siste streken, kommer deg opp på beina og springer mot meg med papiret i hendene. «Se!», sier du oppspilt til meg, og viser meg arket hvor du har skrevet hele navnet ditt. «Så
flink du er!» pludrer jeg til deg, og de blå øynene dine gnistrer av stolthet. Jeg hjelper deg av med sekken, tar den lille hånden din i min, og leier deg bort til senga. Du hopper opp i sengen selv, og jeg pakker dyna godt rundt deg.
«Sov godt, lillebror. Sov godt».
Døren din knirker lett når jeg åpner den og jeg trer forsiktig inn i det lille rommet. Det blå teppet sitter det ingen på, og jeg ser deg sitte i et hjørne og fikle med
en liten bamse. Du sier ingenting. Ser ikke på meg. Jeg setter meg ned ved siden av deg og venter stille. «Er det sant at jeg er stygg?», sier du lavt, som en nesten uhørbar hvisken ut i rommet. Du ser opp på meg med blå,
blanke øyne. «Er jeg det?». Stemmen din brister og en tåre triller nedover den bleke kjaken din. Jeg tørker den vekk og sier: «selvfølgelig er du ikke det, det er bare dumme ord», og drar deg inntil meg. Du
hikster, og jeg holder hardere rundt deg. Når du er rolig slipper jeg taket sakte, løfter deg opp og bærer deg forsiktig bort til sengen. Pakker deg godt inn i dynen din, og stryker deg over kjaken. «Sov godt, lillebror. Sov godt».
Døren din står på gløtt og jeg går sakte inn i rommet, urolig over stillheten i rommet. Du ligger allerede i sengen din med ansiktet mot veggen, men jeg vet at du ikke sover. Jeg går stille over gulvet og setter meg
på sengekanten. Venter, men du sier ingenting. Du snur deg bare mot meg. Det første jeg ser er den store blåveisen din, og deretter blåmerkene som går nedover armene dine. «Du sa det bare var ord du», sier han rolig
til meg. «Ser dette ut som bare ord for deg?». Han setter kalde, harde øyne fast i mine. Jeg får ikke fram et ord, kjenner bare en isklump i magen som vokser seg større og større. «Bare la meg være i fred»,
han snur seg mot veggen igjen, og jeg vet det ikke er mer å si. Jeg reiser meg fra sengen går over rommet og slukker lyset. «Sov godt, lillebror. Sov godt».
Leksebøkene dine ligger strødd utover gulvet, sammen med
velkomst-arket til ungdomsskolen. Du sitter stille på gulvet og skriver. Du sier aldri hva du skriver om, men jeg tror jeg vet det. Du ser sakte opp på meg med tomme, sørgmodige øyne, sier ingenting, og fortsetter å skrive.
Den lange svarte genseren din dekker armene og håndleddene dine fullstendig, selv om det er august. Isklumpen i magen min vrir og flytter på seg. Det er så masse som skulle blitt sagt, ord som bare henger der i lufta, men de kommer ikke frem.
Jeg ser bedende på deg, men jeg får ingen respons. Jeg har brukt opp dagskvoten min for oppmerksomhet fra deg. Jeg går sakte bort til døra, vet jeg snakker til døve ører når jeg sier: «sov godt, lillebror.
Sov godt».
Jeg skyver døra til det lille rommet opp, sakte og rolig. Det blå teppet sitter det ingen på, og i hjørnet er det heller ingen. Stillheten i rommet er kvelende. Boka di ligger der fortsatt på gulvet,
lukket. Jeg lover meg selv at jeg skal passe på den for deg. Ingenting i rommet er blitt flyttet på, men allikevel er tomheten uutholdelig. Isklumpen i magen ligger der fortsatt, vil for alltid gjøre meg kald innvendig, vil aldri smelte
vekk. Jeg trår varsomt bort til den store, tomme sengen. Stryker forsiktig over den hvite puta di. «Sov godt, lillebror. Sov godt».