Ridegrublerier

Tanam er med på banen for å se på Christian skyter med pil og bue.

Ting tar tid.

Når man arbeider med dyr, så er den viktigste ressursen du har tid. Å lære en ting eller bevegelse kan gå veldig fort, men å få det etablert som et mønster og få flyt i det tar tid.

Jeg møter ofte utsagn som "men det gikk fint forrige uke" eller "h*n forstår ingenting" eller " h*n kan ingenting"

Jeg kan forstå rytterens frustrasjon. Innlæringspedagogikk er ikke så enkelt, samtidig som det er det. Noen ganger er alt som trengs ren og skjær tid på å få gjort det ofte nok og mange nok ganger. 

Og det enkle prinsippet, stopp mens leken er god. Om du stopper opp og tar en pause akkurat når du har fått til noe viktig så har hesten fått en bekreftelse på at det var det du ville ha. 

Mikropauser og små timeouts i økta på ridebanen er viktige for innlæringen. Og spesielt for unghesten, husk det trenger å være glede og gøyalt å være sammen med deg.

Hesten skal se frem til en treningsøkt :)

Ettergift

Hva tenker du når noen sier ettergift? Det betyr å gi etter på presset, enten det er skjenkel, sete eller tøyle. Viktigheten av å gi når du har fått det du ba om fra hesten er vesentlig for hestens innlæring. Det er da den vet at den gjorde noe riktig, for uten det å gi slipp kan den ikke lære at det var økningen eller oppbremsingen du ville ha.

Når jeg er borte på undervisning er det alltid det som kommer opp mest, viktigheten av å la hesten få lov til å merke at det var riktig det den gjorde, ved å gi etter. Om presset fra alle hjelperne er der samtidig, hvordan skal hesten få sortert ut hva du vil ha?

Det er når presset er stort fra alle kanter som vi kan få en hest som springer fra hjelperne, eller steiler. Ikke noe av det er særlig hyggelig å oppleve. Men, tenk deg selv, om du har brems i munnen med bittet, det sier stopp, stopp, stopp, skjenkel sier gå, gå, gå, Hvor går du da, jo, opp.... Og øyeblikkelig slipper både skjenkel og tøyle på en gang, ettergift av hjelperne, og voilà, du har lært hesten din at du mente opp.... Nei, det vil vi IKKE ha egentlig. Men så enkelt fungerer ettergift og læring.

Øyeblikkelig ettergift i rett tid og du har lært hesten din hva du vil ha, for sen eller ingen ettergift og du har lært den hva du ikke vil ha.

Hva tenker du på når du hører det? At hesten ikke skal "løftes" for hodet må være nede? For å få vekten av fremparten eller den bogen som blir lav i ditt arbeide er det nyttig med oppløftende tøyle. Vertikal halvparade har jeg også hørt det omtalt som, litt tyngre begrep kanskje, eller mer forklarende? 

Når du sitter og rir og tenker at bakparten ikke kommer innunder og løftet uteblir, hvordan tenker du å løse det da? Noen ganger er det at hesten ikke har plass eller tid til å komme innunder med bakben. For framparten er i veien, og trenger å flytte seg før bakparten har plass. Å flytte hånden opp og frem en gang for å hjelpe/forhindre at hesten "henger" framparten for lav kan hjelpe dere. 

Har du tenkt på at å ri en hest tungt på fremparten fører til større slitasje i sener og ledd foran? Har hesten din ofte fyllninger i framben etter trening og du gnagsår etter tøylene bør varsellampene blinke kraftig. Kodeleddsbetennelse foran eller seneforandringer foran er ofte relatert til ridningen. 

Om du har syklet på en sykkel med altfor lite luft i framdekket, vet du at den blir tyngre å svinge. Det blir det samme med hesten når du rir også. Det blir tyngre å svinge. Om du når du sykler flytter vekta bak kan du dreie om på bakhjulet. Det kan du tenke at sånn blir det med hesten også. Den blir mer samlet, og framparten lar seg flytte mye lettere, f.eks bakdelsvending og piruetter.  

Hesten er ved å løfte seg opp i brøstryggen og å komme opp i manken. Da er det bakbena vinkler seg godt i hasen, og den "setter" seg mer bak. Du har da en samlet hest som ved hjelp av skjenkel og sete er i selvbærighet. Og handen kan ved oppløftende tøyle hjelpe til så du ikke får en hest som "henger" i tøylen din. 

Dette henger jo sammen med å ri hesten for innvendig skjenkel til utvendig hånd. 🙂

Dette har dere sikkert hørt mange ganger. Ri for innvendig sjenkel til utvendig tøyle.

Hvorfor det?

Det er med å danner rammen om hesten. Gløm likevel ikke yttersjenkel, ikke la veikanten eller vantet gjøre den jobben 😉 

Når vi jobber hesten på ett bøyd spor ønsker vi å kjenne at hesten "bøyer" seg om innvendig sjenkel, at den kjennes smidig ut.

Hvis vi nå skal tenke tilbake på fysikktimene vi hadde på skolen, hva sa læreren om kraft igjen? Var det ikke noe om kraft ganger motkraft? Vi ønsker spenst og litt trykk i yttertøylen, at trinsebittet virker som det skal og du får ett sug i den tøylen. Innertøylen skal vise vei, ikke trekkes bakover og til siden. Om du tenker ettergift, smidighet og elastisitet passer det ikke å trekke eller bruke kraft der. Musklene i innersiden av halsen vil spenne imot og du retter mer enn du tilbyr bøyning. Der kommer innersjenkel som skyver forsiktig mot yttertøylen som gir et sug inn i hånden din, og hesten strekker og bruker utsiden av halsen sånn at den vil gi en bue. Innvendig bakben setter seg mer inn under kraftpunktet/ tyngdepunktet og bæring/ rett smidighet og elastisitet kjennes i hesten.

Jeg liker å jobbe med små bevegelser. Shoulder fore, shoulder inn. Kontrastillninger. Travers, renvers. Alle forflyttninger for sjenkel, fordelsvending, bakdelsvending, små og store piruetter. Helst i skritt. Alt som hjelper meg til å kjenne at uavhengig av hvilken retning på banen jeg rir kan jeg ri hesten både på høyre eller venstre hånd.

Når jeg jobber med at de små signalene skal komme igjennom i hestens kropp så gjør jeg det aller først i skritt, eller også fra holdt. Jeg liker også å la hesten få lov til å kjenne igjennom sin kropp, og nærmest koble på alle små ligament og muskler i sin kropp før jeg sitter opp i det hele tatt. De er store dyr med store muskler, men for å få på plass småjobben, reseptorene i nerverne, det som blir finessen i min ridning, den starter i det små, på bakken.

Hva har dette med innerskjenkel/yttertøyle å gjøre?

Det har med alt å gjøre. Respekten for at hesten eier sin kropp og ikke er ett instrument til vår bruk har det med å gjøre. Vi låner frihet og bevegelse når vi får sitte på en hest. Vi får samhørighet og lagspill.

Her hjemme har vi flere hester. De er ulike alle sammen. Men en ting er likt. Møt dem med respekt, la de få tid til å forberede sin kropp. Og ride/lange tøyler eller hva du vil gjøre av arbeid blir så mye bedre.

Så, kraft ganger motkraft stemmer også i ridningen synes jeg. Derfor blir innersjenkel/yttertøyle viktig fordi vi vil hesten skal slappe av og bli myk på innsiden når vi rir på bøyd spor. 

Derfor hjelper det så lite å dra en falsk bøyning på plass med innertøylen din.. Du risikerer også at hesten da slutter å by frem til bittet og detter bak loddplan, ryggen faller ned og bakbena driver ikke lenger inn til tyngde/kraftpunktet og bøyningen i hasen er ikke der lenger. Krysset retter seg og tiltingen av bekkenet er borte! Hestens motor er bak, det er den delen du ikke ser, det aller viktigste. Ikke om halsen er bøyd eller nesen ned, det kan du se. Lær deg å kjenne løftet i rompa av bakbenet, tiltingen i bekkenet, og løftet i ryggen på hesten, mer enn å se om halsen dukker ned. Det er som ett isfjell, du ser noe, resten må du lære deg å kjenne hvor er.  

Ofte når jeg er borte og underviser møter jeg helt andre problemstillinger enn de ungene og jeg har her hjemme. Jeg har ikke tenkt så mye over det, annet enn det har både fordeler og ulemper å ha ridehus. Sånn analysemessig er det interessant egentlig.

Vi har ikke ridehus, ikke alltid inngjerdet bane heller. Dermed kan ikke våre hester henge seg på veggen når vi rir her. Vi må ha yttersjenkel. Og yttertøyle. Ellers har vi ikke rammen om våre hester. I et ridehus ser jeg ofte at når rytteren blir bedt om å flytte seg en meter fra veggen har de en vinglig hest uten støtte på utsiden. Yttertøylen er også utsatt for noe av det samme. veggen gjør mye av jobben for rytteren.

Hva gjør det ridemessig for ekvipasjen? 

I opptakten til øvelser innenfor sporet vil ofte rytteren kjenne denne ustøheten og rette til hesten og plassere den mellom sine hjelpere innenfor rammen. Om rytteren må rette til det hver gang den skal flytte seg fra sporet vil det forstyrre og utgjøre en forsinkelse inn i øvelsen. Vi får da en ustøhet som tar lite tid, og hesten var ikke framfor skjenkel eller på hjelperne idet øvelsen startet, da veggen var den ene hjelperen.

Vi kan se litt nærmere på hva en annen faktor, det å ri på tur, har å si også. Det gjelder å være bevisst på hva som gjøres der også. Veikanten utgjør en vegg. Om du rir din hest hele tiden på en side av veien vil det forsterke at din hest kan bli skjev i kroppen. Tenk på at du kan ri din hest stilt inn til veien eller ut på veien slik at den bytter på hvilken bakfot den setter mer inn under seg. Har du en firfoting, en tofoting eller trefoting? Hva er din hest? Trekker den likt på alle fire ben eller er det en fot som til stadighet gjør mindre jobb?

Når vi rir er et av målene at hesten skal bygge jevn muskulatur og bevege seg riktig. Da kan det være lurt å ha kjent etter hva som egentlig skjer under deg, og hvilket ben som må kalles inn på jobb og slutte med pausene sine 😉 

Dette er ment som et lite innspill for å vekke tankene hos deg som rytter. Hva gjør du? Hva kjenner du? Hva trengs for å komme dit du vil med din ridning? Å bli bevisst hva man gjør er greit igrunn.

Rytteren trenger å være flinkere til å koordinere hjelperne sine. Hos oss her hjemme på jordet har vi ikke mye vegghjelp, likevel kan rett hjelp til rett tid mangle her også. På den annen side ville det vært godt med et ridehus for det blir mye vær her..